17.01.2011: Nyumbani?

 

“HJEMME?”

Lukten av nytraktet kaffe blandet med myke og avslappende toner fra Billie Holiday vekket meg i dag tidlig. Snøen henger tungt på trærne. En måkebil prøvde forgjeves å rydde veien da jeg innså at det er Søndag og jeg slipper å gå i kirken. Jeg har vært hjemme i to uker, men først i dag tidlig landet jeg.

Alt det gode gamle føles så nytt og fremmed. Mens alt går i full speed føler jeg meg som en dum og handlingslammet observatør. Bussjåførene har ikke tid til å slå av en prat og i matbutikken skal du for all del ikke få blikkontakt med noen. En god venn sa at jeg sannsynligvis “vil komme til hektene ganske så snart!”. Jeg har aldri følt meg så riktig hektet som jeg gjør nå, så jeg vet ikke om jeg har lyst til å komme tilbake til de gamle hektene.

For 2 dager siden ble jeg skrevet ut fra Ullevål sykehus. På slutten av oppholdet mitt i Tanzania greide jeg å pådra meg en imponerende liste med diverse tropesykdommer; malaria, amøber, samonella (2 varianter), typhoid og muligens også Q-feber. Jeg ble knall gul og lymfesystemet ble ildrødt. Da det begynte å poppe opp sår fra lymfekjertlene forstod jeg at det var litt mer alvorlig enn jeg hadde innbilt meg at det var. Det var på denne tiden jeg forstod at jeg var helt alene og at jeg var nødt til å komme meg ut av denne knipa selv. På sykehuset sa de nemlig at jeg burde ta paracetamol mot feberen, men da satt jeg meg imot og sa at jeg må ha antibiotika for infeksjonen i kroppen. Jeg fikk en venn til å dra til Malawi for å kjøpe antibiotika. Siden satt satt jeg veneflon og saltvannsdrypp på meg selv for å ikke bli dehydrert. Jeg fikk det ikke riktig til på de første forsøkene, men etter 3. gangen satt den. Jeg følte meg veldig tøff da jeg fikk det til.

Første dagen på Ullevål, da det skulle tas blodprøver, begynte jeg å gråte. Denne unge bioingeniøren skvatt litt til og spurte hvorfor jeg gråt. “Dere bruker rene nåler og jeg trenger ikke å kontrollsjekke at det du sier er sant!”. Jeg tror han trodde jeg var dypt traumatisert og smågal. Kanskje jeg scorer høyere enn normalen på sistnevnte, men tramaumatisert er nokså langt unna sannheten. Men sliten er jeg. For det å være alene og være veldig syk i Tanzania der helsevesenet er en spøk og folk prøver å lure deg når de ser du er svak er slitsomt. Ekstremt slitsomt.

Å blir revet ut fra min Tanzanianske hverdag og tilbake til min egentlige Norske hverdag, hvor jeg ironisk nok ikke har en hverdag, har gitt meg tid til å tenke. Tanken om hvordan det mest absurde virker normalt når du er midt oppe i det har streifet meg flere ganger. Når jeg deler opplevelsene mine med folk sitter jeg å forteller med største selvfølgelighet, men ikke før jeg innså reaksjonene jeg møtte forstod jeg at det skulle by på utfordringer å finne ut hvilken form jeg skal formidle opplevelsene mine i.

Studiene mine startet på mandag. Uten meg. Jeg trenger litt tid til å komme meg på bena, så den studiestarten har blitt utsatt til August.  Jeg skal begynne på statsvitenskap. Jeg har vært i kontakt med NOKUT som godkjenner utenlandsstudier i Norge. “Politival Science” på University of Dar Es Salaam er godkjent som en fullverdig Bachelor med 180 studiepoeng. Ikke en eneste liten celle motarbeider denne tanken. Jeg skal i det minste søke så får vi ser hvor vinden blåser meg tilslutt.

Jeg savner Tanzania. Helt ekstremt.

16.12.2010: Maronje

 

“MARONJE”

Da satt jeg trygt plassert paa min faste plastikkstol i neon-groenn bak min faste computer med tysk tastatur paa min faste internettcafee med de to vennlige damene i min faste by Sumbawanga. Jeg har malaria, mange blaamerker, stoel muskulatur og en tilfredshet i smilet mitt etter aa ha returnert trygt etter en kortere periode -som i og for seg foeles ut som en lengere periode- etter landsbyliv i den lille landsbyen Maronje som er en ca 6-timers gaa-tur utenfor Sumbawanga.

Jeg har spist rotte (ikke hamster som jeg i starten trodde det var jeg skulle spise). Rotte er veldig godt. Faktisk saa godt at det er helt uproblematisk aa spise innvollene, hodet og skjelettet. Det kan kanskje hoeres litt barbarisk ut, men er du sulten saa er du sulten. Ferdig med den saken. Jeg fant det faktisk noksaa sjarmerende at den ene karen etter den andre loep for aa fange en rotte til meg. Det var liksom noe ekstremt simpelt og ekte ved dette sjekketrikset som jeg falt litt for. Da jeg senere fikk beskjed om aa tilbrede og servere den ene karen etter den andre saa falt jeg litt av -da var det liksom ikke saa soett lenger. “Stek rotta til meg a, kjerring!”

Maronje er en rar liten by. Jeg tipper det er en rundt 1000 innbyggere fordelt paa familier bestaaende av far, mor og en 10-12 barn. Maronje er omringet av vill og vakker natur. Fjell som strekker seg opp mot himmelvelvingen, store majestetiske traer og luft saa klinkende klar og frisk at jeg ikke vet hva jeg skal sammenligne det med. Innbyggerne i Maronje er boender med veldig enkle levekaar. Kvinnene er sterke og i stand til aa baere en unge eller to paa ryggen mens en 30-liters boette med vann balanseres paa hodet gjerne med en sekk mais i hver haand. Slik kan de tilbakelegge lange strekninger i stekende sol. Mennene er store sterke og kull-svarte. I starten var jeg litt redd dem. De kan ligne litt paa en stor vandrende muskel. Jeg er overbevist om at de lett kan baere en ku om den skulle komme til aa vrikke foten.

Det er en merkelig stemning i Maronje som jeg ikke helt greier aa sette fingeren paa. Paa dagtid ligger Maronje oede. Kun noen unger som leker litt i veien. Ved 5-6 tiden paa ettermiddagen kommer alle hjem fra aakeren. Da skifter byens takt og puls drastisk; fra en oede bygd i ingemannsland til en by der det myldrer av liv og after-ski-stemning. Folk er slitne, men straalende fornoeyde med at nok en arbeidsdag har gaatt som oensket. Folk drikker Pombe for aa feire. Jeg saa ikke en person som ikke drakk pombe.

Pombe er en veldig sosial og hyggelig rus. Du faar lyst til aa danse og det er pokkers klin umulig aa toerke av seg gliset. Jeg overvar mange absurde situasjoner;

Mor med unge paa ryggen. Mor kjempe full. Inne paa baren. Hoey musikk. Det lille nurket paa en vell 2-3 aar vaakner. Mor aapner fatlet. Setter nurket ned paa bakken. Nurket danser saa litt til hele barens glede. Mor loefter opp nurket. Slenger ut den ene puppen. Nurket suger graadig til seg melk mens mor forsyner seg med enda en god slurk med pombe.

Pombe er en rar drikk. Konsistensen til en blomkaal-suppe, ekstrem sterk gjaer-smak (Jeg husker da jeg var liten. Det var en slags vennekake som gikk paa rundgang; “Oscars kake” mener jeg aa huske at den het. Den skulle heve og gjaere og nye ingredienser skulle tilsettes nesten daglig foer du etter en vell 7 dager delte deigen i 4 biter; 1 bit i ovnen til deg selv og de 3 resterende deigklumpene skulle du overlevere sammen med oppskrift til 3 venner. Jeg fikk den kaken mange ganger til mor og fars store fortvilelse. Vi barna elsket det. Denne kaken kunne holde paa I evigheter husker jeg at jeg tenkte. Lurer paa hvor Oscars kake er naa? Om kjeden fortsetter… Eller om noen slitne foreldre kastet inn haandkledet tilslutt. Uansett, det jeg vil frem til er at jeg husker at jeg spiste en del av denne deigen paa dag 3. Jeg husker den beske gjaer-smaken og magesmertene som etterfulgte..) Denne gjaer-smaken ble jeg paaminnet om da jeg drakk pombe. Videre saa er temperaturen lunken mens en rar foelelse av doed kullsyre dukker opp i det pomben treffer ytterst paa tungvespissen. Pombe blir servert i en plastikkboette. Du kjoeper 1 liter for rundt 2 norske kroner. Denne plastikkboetten sendes paa rundgang. Folk elsket at jeg drakk med dem. Det  var rart aa se aksepten som en stadig voksende foelelse gjennom smil og latter fra samtlige. Selv barna.

Videre saa ble dgene fylt med arbeid. Klokken 5 om morningen var det avreise til aakeren. Aakerarbeid gjoeres for haand. Ved 10-tiden lagde vi ugali over et lite baal paa aakeren. Ugali er maismel og vann roert sammen til en fast masse som du saa spiser for haand. Kanskje med en rotte ved siden av om du er heldig. Ved 2-3 tiden returnerte vi hjem. Ugali til lunsj. Husarbeid skal gjoeres; vannhenting, klesvask, gulvvask, unger og diverse. Ved 5-6 tiden; pombe. Ved 8-9 tiden; gali til kvelds og soving paa gulv. Jeg bode i huset til faren til Sr. Clementia, en av nonnene i Sumbawanga. Han har en jordhytte med sementgulv. Her sov vi tettpakket som en stor lykkelig familie mens vi droemte om aa vaakne opp uthvilte og frie for sykdommer.

Maronje er hardt rammet av HIV. Jeg saa flere noksaa alvorlige tilfeller. En av dem er soesteren til en god venn av meg. Vi dro for aa besoeke henne. Vi hadde faatt beskjed om at hun hadde malaria. Da jeg foerst saa henne slet jeg med aa holde maska. Uthulte skinn, askegraa hud og oeyne saa tomme og fjerne som jeg ikke kan huske aa ha sett noen gang. Debora, min venn, ble tydelig beroert av aa se soesteren sin slik. De informerte oss om hvilke malaria-medisiner hun hadde tatt og om videre behandling. Debora har studert i Mbeya som er en stoerre by i Tanzania. Jeg tror hun noksaa raskt innsaa hva soesteren hennes led av. Da vi forlot soesteren sa Debora med skam i stemmen at soesteren hennes lider av Aids. Jeg sa at jeg saa det. Videre spurte jeg henne om hvorfor de absolutt insisterte paa at det var malaria naar hun kunne faatt gratis behandlig for hennes faktiske sykdom. Debora forklarte meg at hun var ugift og at denne sykdommen er saa skambelagt at det skrittet kunne hun ikke ta.

Kaja: Debora, man kan jo bli foedt med HIV om en av foreldrene har det.

Debora: (Oeynene virret hvileloest rundt i hodet et lite sekund)  Men Kaja, min kjaere gode venn, aa si at vaare avdoede foreldrene led av HIV vil jo vaere det samme som aa vannaere dem..

Kaja: Hva doede foreldrene deres av?

Debora: Aids..

Kaja: Vet du at soesteren din kommer til aa doe i loepet av noen dager?

Debora: Ja, jeg vet det…

Kaja: Hun vil heller doe enn aa faa et daarlig rykte?

Debora: Jeg vet dette er vanskelig for deg aa forstaa, Kaja. Dere er saa innmari selvstendige i ditt land. Her i Tanzania og hvertfall i en mindre landsby som dette er du avhengig av fellesskapet. Du er ingenting uten fellesskapet. Aa bli utstoett av fellesskapet er det samme som aa doe bare at du fortsatt er i live. Det er jo verre enn aa doe..

Kaja: Hvordan vet du hvordan det era a doe paa ekte?

Debora: Naa er du bare dum, Kaja.. Du er saa morsom du. Jeg kommer til aa savne deg! Kom saa skal jeg laere deg aa flette kurver! Det maa du laere folk i ditt land. Kurver er bedre aa baere paa hodet enn de bagene deres.

Debora var min faste foelgesvenn gjennom oppholdet mitt. Folk var veldig nysgjerrig paa hvitingen som var kommet til byen deres. Flere spurte Debora paa Kinyika og Debora svarte saa godt hun kunne. Etterhvert, da jeg hadde begynt aa laere meg noen fraser paa Kinyika forstod jeg hva samtalene gikk ut paa;

Fremmed: Hvem er hvitingen?

Debora: En familie-venn.

Fremmed: Er hun rik?

Debora: Ikke saa veldig, men hun snakker swahili og vil gifte seg med en av oss en dag.

Fremmed: Har hun bil?

Debora: Nei, hun liker ikke biler. Hun vil bare gaa for aa faa trening.

Fremmed: Trening?

Debora: Ja, de loeper og sann for aa ikke bli saa tjukke.

Fremmed: Jobber de ikke i hennes land?

Debora: Joda, de jobber saa mye at de ikke snakker med hverandre og ikke vet hvem som er naboene til hvem. Men de jobber bare med hodet og ikke med henda saann som vi gjoer.

Fremmed: Stakkars mennesker.

Debora: Ja, det er ganske synd paa dem. De er akkurat som maskiner som ikke snakker med hverandre.

Fremmed: Hvitingen din maa vaere ganske ensom da.

Debora: Ja, hun er veldig ensom. Og hun har bare en soester.

Fremmed: Spiser hun rotte?

Debora: Jada, hun elsker rotte.

Fremmed: Hva??

Debora: Og hun snakker litt Kinyika. Kaja! Hils vennen min paa Kinyika

Kaja: Mwaomba?

Fremmed: (Ler saa vedkommende setter seg ned paa bakken!) Jeg kommer over med en rotte etterpaa i dag, KAYA!

Hver dag proevde jeg aa faa til en fjelltur. For aa klarne hodet og for aa faa litt alene-tid. Etter ett par dager begynt folk aa undre og lure paa hva jeg drev med alene paa fjellet. Da beskyldningene om at jeg var heks ble ymtet frempaa kom Debora til unnsetning. Hun samlet landsbyen til et moete for aa fortelle folk sannheten om meg. Dette skjedde mens jeg var paa fjelltur.

Debora informerte saa hele landsbyen om at jeg gaar paa skole i mitt land. Hun forklarte dem om hvor kaldt det er og om snoen som tetter igjen all veiene og tar mange menneskeliv hver eneste dag. Hun fortalte saa om min fasinasjon for insekter. Hun fortalte at jeg aldri har sett insekter i hele mitt liv, kun paa TV. Hun fortalte hvor oppgloedd jeg var over aa faa se insekter her i Tanzania at jeg ikke greide aa beherske meg, jeg bare maatte loepe ut og se hvordan de lever. Hun fortalte rett og slett at jeg holdt paa med et skoleprosjekt om insekter.

Da jeg kom hjem fra fjellturen var det samlet mange mennesker der jeg bodde. Ved foerste oeyekast saa jeg ikke helt hva de bar paa, men idet jeg kom naermere saa jeg at de hadde samlet sammen alt de kunne finne av insekter. Jeg skjoente ingenting foer Debora stotret frem paa engelsk saa ingen skulle forstaa hva hun sa “Sister Kaya, you are school-project for small animals. You lie or they will die you. They think you are a bad person on the mountain.”

Landsbylivet er intenst. En morgen vaaknet jeg til en stormende folkemasse som stormet gjennom landsbyen. Jeg dro paa meg klaerne og loep ut for aa se hva oppstyret gjaldt. En ung gutt i tidlig 20-aarene hadde visstnok stjaalet noen poteter fra aakeren til flere av innbyggerne. Folk var rasende. Jeg stod der som en dum, lamslaatt tilskuer og mantraet mitt dukket opp “Kaja, dette er ikke ditt land. Dine regler gjelder ikke her.” Mansjeter haglet og henda ble kuttet halveis av paa 3 steder, hamstrings og leggmuskel ble ogsaa kuttet. Etter 15 minutter laa denne unge gutten i en blodpoel med tomme oeyne paa bakken. Han var ikke doed. Ved lunsjtider kom politiet. De banket han opp og tvang han til aa staa paa bena . Denne unge tyven falt sammen. Gang etter gang. Politimennene ble lei av aa leke med han. De slang han paa lasteplanet og kjoerte han inn til byen for aa fengsle han. Hardt, naadeloest og brutalt.

Men jeg likte oppholdet mitt i Maronje. Det var paa mange maater saa ekte. Det jeg synes er flott med Tanzania var enda flottere i Maronje. Det jeg synes er grusomt med Tanzania var enda grusommere i Maronje.

Siste kvelden da jeg drakk Pombe med inbyggerne i Maronje for aa si ha det kom flere bort til meg for aa takke meg. Jeg skjoente ikke riktig hva de takket for foer jeg spurte bestefaren jeg bodde hos. Han sa at folket takker meg for at jeg er et barn av landsbyen deres naa. De har aldri hatt et hvitt barn. De takket meg for at jeg ville bo med dem og for at jeg ville leve deres liv. De takket meg for at jeg laerte meg aa hilse paa Kinyika. De takket meg for at jeg var en av dem. De sa at de gledet seg til jeg kom tilbake. Jeg takket dem og sa at jeg ogsaa gleder meg til jeg kommer tilbake. Og det er faktisk helt sant. Jeg gleder meg til jeg skal tilbake til den lille, rare, morsomme, varme og hjertelige byen Maronje.

29.11.2010: Kesho nitaondoka!

 

“I MORGEN REISER JEG!”

Regntiden kom som et friskt pust og ga meg en energi-boost. De siste dagene har jeg slitt med en lei runde med malaria, men endelig er jeg paa bedringens vei.

Ved godt mot og med helsen i behold saa legger jeg i morgen ut paa en 9-timers mars med bla 25 kg. ris som en del av oppakningen for senere aa annkomme en liten landsby ved navn Maronje. Dette er en liten landsby  i fjellene med rundt 100 innbyggere. Menneskene som bor der snakker ikke Kifipa, men Kinyika (Dvs at de er fra nabostammen til Fipaene som bor i Sumbawanga; Nyika).

Jeg er veldig spent. Jeg skal jobbe paa aakeren, spise hamster og flette kurver. I tillegg haaper jeg paa aa kunne fortsette med research paa heksedoktorene. Kommer ikke til aa vaere tilgjengelig paa internett og sannsynligvis ikke paa telefon heller. Jeg gir lyd fra meg om en 3-4 ukers tid.

Ha en fantastisk foerjulstid! Jeg savner norsk jul.

22.11.2010: Kila mwaka!

 

“HVERT AAR!”

Det startet med bloet trumming, deretter eskalerte det til hard naadeloes dundring. Jeg laa sammkroepet under teppet mitt aa noet det oeredoevende braaket og stillheten. Draaper paa stoerrelse med en barnehaand falt mot bakken da himmelens sluser aapnet seg og lot regntiden slippe til. Det var som om boblen sprakk, endelig kroep Sumbawanga ut av vakuumet. Ventetiden var over.

I dag tidlig da jeg kroep ut av hiet mitt var det som aa komme til en ny by. Gatene er som store vanndammer. Folk loeper rundt i en gummistoevvel eller to gjerne ikledd en second-hand jakke i 80-tallsstil  fra Amerika. Hestekjerrene er tunge aa dra gjennom slibrig gjoerme og SUVene staar pent paa rekke og rad fastkjoert i alle byens groeftekanter. Folk proever aa skrike ut hilsninger til alle og enhver, men regndraapene overdoever det meste av byens lyder. Ren luft; fri for stoev og lukter som var slitne etter ett aars arbeid uten pause. Bakken, traer og planter suger etterlengtet til seg vannet og pryder seg med en frisk og deilig lysegroenn farge. Folk staar saa godt som nakne utenfor husene sine med et lite saapestykke i haanden -naa er det vann nok til hele familien! Alle holder pusten et lite sekund -vil aarets forberedelser holde? Pinner, boelgeblikk, stener og stokker hjelper disse noksaa skjoere husene med aa holde seg paa bena. Alle gaar litt paa taahev -hvilket hus vil vaere det foerste til aa velte?

Og alle danser, ler og klapper i henda -for regnet, det etterlengtede regnet, kommer hvert eneste aar paa denne tiden!

19.11.2010: Wikiendi

 

“UKESLUTT”

Hvordan jeg skal oppsummere den siste tiden er jeg ikke riktig sikker paa.

Jeg kan starte med hva jeg vet; i dag kommer Marianne hjem! Jeg gleder meg saa mye at jeg slet med aa sovne i gaar kveld. Jeg har sommerfugler i magen og smiler for meg selv naar jeg lar tankene vandre. Det er fantastisk og foele en slik glede. Vi skal spise ris og fisk, barna og jeg har oevd inn et underholdningsnummer og jeg har faatt tak i en flaske bananvin som jeg vil dele med Marianne etter barna har gaatt til sengs.

Dette satt til siden saa har jeg den siste tiden dukket ned i heksedoktorenes verden. Paa Kifipa (det lokale stammespraaket) betyr Sumbawanga paa Swahili “Tupa Uchawi” som igjen paa norsk betyr noe som “aa kaste trolldom”. Som navnet insinuerer saa er Sumbawanga selve hovedsetet av heksekunst i Tanzania. Folk fra andre steder i Tanzania er redde for aa besoeke Sumbawanga i frykt for aa ikke returnere til sine opprinnelige hjem. Mytene er mange og misforstaaelsene kanskje enda fler. Jeg vil gjerne innfoere tre begreper for aa proeve aa lage et litt klarere bilde av hva vi har med aa gjoere;

1) Mganga – En tradisjonell medisinmann/heksedoktor. Har gjerne overnaturlige evner og god kjennskap til planter som han/hun senere bruker i medisin.

2) Mchawi – En Mganga som misbruker evnene og kunnskapen sin for aa volde smerte. Ofte med pengeinteresser.

3) Proffessor – En dyktig manipulator og menneskekjenner. Har normalt sett ingen eller lite kunnskap hva virket til Mganga og Mchawi gjelder. Rene pengeinteresser. Reiser ofte utenlands eller til stoerre byer for aa opprettholde virket sitt.  En skikkelig lurendrei som vi sier paa godt norsk.

I starten syntes jeg dette gikk noksaa greit aa begripe, men etterhvert, da jeg innsaa tvisten, saa ble det litt mer aa gape over. Tvisten er nemlig den at alle kaller seg Mganga. Burde ikke vaere for vanskelig aa gjennomskue, men jeg finner det veldig vanskelig aa se disse nyansene.

I det siste har jeg tilbrakt mye tid sammen med en Mganga som heter Michael. Jeg har aapnet meg opp og vi har spilt et spill der han har tjent litt penger og jeg har faatt mye informasjon til artikkelen min. Faktumet er det at denne Michael sannsynligvis er Mchawi. Dette betyr at jeg har faatt innblikk og til en viss grad tatt del i en verden bestaaende av flere seremonier som har resultert i mye usikkerhet hos meg selv. Jeg har tatt del i ting og sett ting som jeg ikke riktig skjoenner hvordan er mulig aa faa til.

Jeg har aldri vaert veldig redd av meg. Jeg trodde aldri jeg skulle la meg skremme av mytene som ingen toer aa snakke hoeyt om. Jeg er rasjonell.

Men naa er jeg litt redd. Om det er det at jeg lever i et lite vakuum kalt Sumbawanga og jeg faar folkets skrekk intravenoest bare jeg apner soveromsdoera er godt mulig. Sannsynligvis er det dette som er groubunn i min redsel. Eller saa kan det hende jeg brygger paa malaria (de gangene jeg har hatt malaria har jeg slitt med en helt ekstrem, irrasjonell angst). Jeg vet ikke riktig hvorfor jeg er redd. Jeg foeler meg ikke utrygg, bare ekstremt ubehag over noe jeg ikke riktig vet hva er.

Men igjen saa er det kanskje slik det foeles aa begi seg ut i noe med kropp og sjel. Jeg proever aa lytte og forstaa hva dette egentlig dreier seg om. Jeg tror rett og slett jeg foeler folkets skrekk.

Videre fremover ser det ut som om jeg har tenkt til aa bo i en liten landsby for en kortere periode. Dette for aa komme enda naermere disse heksedoktorene. Det er som en avhengighet. Jeg greier liksom ikke helt aa slutte foer jeg vet hva det er.

Den beste sammenligningen jeg kommer opp med er som foelger;

En moerk, regntung hoestkveld. Kjellerstua. Med dine tapre 12 aar (som foeles ut som en livstid naar du er 12) sitter du kroepet opp i det ene hjoernet av sofaen. Knokene paa henda er helt hvite av aa klemme puta inntil ansiktet. Du lurer til deg noen slurker av fantaen som har rukket aa bli lunken og kullsyren er forlengst blitt historie. Mest av alt vil du avslutte, gaa opp til mor og far, den store klassefesten og taco. Men aa loesrive seg er enklere sagt en gjort. Du maa bare se litt til. Litt til. Det maa vaere en forklaring bedre enn du har naa. Og en stemme inni deg sier at denne forklaringen vil komme i slutten av filmen.

Forhaapnetligvis vil min forklaring komme i enden av oppholdet mitt. Alt annet vil komme til aa hjemsoeke meg.

Enda en uke  er over. En uke kortere til hjemreise. Uken er slutt.

13.11.2010: Hai?

 

“LEVENDE”

Doen som vi naa har til raadighet er et lite mursteinshus med sementgulv og hull i bakken. Tilnaermet 1 kvadratmeter. Vi har to Katter, 1 hund, snart en geit og innimellom en hoene. Den ulekre sannheten er den at samtlige av dyrene vaare er glad i aa spise baesj. Saa denne doen er et sant tilholdssted, spesielt rett etter noen har avlagt et visitt.

For to dager siden falt den ene katten ned i do.

Redningsaksjoner ledet av barna, noen naboer og meg selv paagikk i hyppig tempo med stadig nye loesninger og varianter. Alt fra bambusstenger, tau og en hjemmelaget mini-stige -alt pyntet med fisk for aa lokke katten inn i redningsverktoeyet vaart. Dessverre ledet ingen av dem frem.

I gaar kveld kunne vi ikke lenger hoere mjau-ingen som hadde holdt motet vaart oppe gjennom alle disse febrilske redningsforsoekene. Vi erklaerte katten sovende… for godt.

Barna tror at katten har kommet seg ut. I dag tidlig var det ut med en skaal med melk for aa ikke drepe det siste av haap hos barna. Hvem vet, katter har 9 liv saa kanskje hun dukker opp en dag?

10.11.2010: Mpendwa Bibi yangu

 

“KJAERE FARMORA MI”

Jeg leste akkurat en mail jeg fikk av min farmor. Ikke saa altfor ulikt min pappa saa tilsier min erfaring at de begge kan slite litt med aa holde tilbake tips om forbedringspotensiale hva det meste gjelder. Pappa har som regel rett, farmor har alltid rett. Slik jeg oppfattet farmor  saa savner hun beskrivelser av livet her nede og da spesielt de gode tingene. Her jeg sitter 5 doegn i reisevei unna min farmor toer jeg ikke gjoere annet enn aa proeve aa forklare hva jeg liker saa godt ved dette stedet.

For det er kanskje sant det farmor sier. Jeg har vaert kritisk i det siste. Bloggen har vaert min utblaasning, min samtalepartner og min mentale nullstiller. Det har vaert mye aa gape over i det siste, derfor har denne bloggen naermest vaert en form for overlevelsesstrategi.

Det har kanskje ikke kommet saa godt frem hva jeg hvert sekund, hver time, hver dag og hver uke elsker ved dette stedet. Grunnene til at jeg blir her lenger. Grunnene til at jeg kaller dette mitt hjem. Grunnene til at jeg i det store og det hele er saa lykkelig her. Jeg skal proeve aa gi deg, farmor, et bilde av hvorfor jeg elsker dette stedet;

Jeg elsker Tanzaniansk tid. Fordi Tanzania befinner seg saa godt som rett under ekvator saa operer de ikke med doegn, men med natt og med dag som hver er 12 timer. Natten varer fra kl 7 om kvelden (vestlig tid) selv om de her nede sier kl 1 – foerste time av maanen og natten. Dagen starter klokkken 7 om morningen (vestlig tid), men her nede sier de kl 1 -foerste time av solen og dagen. Jeg elsker at ingen bruker minutter, kvarter eller halve timer -kun hele timer. Jeg elsker at klokken 10 (vestlig tid) er klokken 4 (Tanzaniansk tid) og at det er fast te-tid. Jeg elsker at det foeles ut som om tiden gaar mye saktere her. Jeg elsker at jeg foeler at jeg har tid til aa nyte hvert oeyeblikk. Jeg elsker at jeg har tid til aa trekke pusten -saa ofte jeg vil! Jeg elsker at folk har tid til aa slaa av en prat -alltid! Jeg elsker at folk har tid til aa vaere tilsstede i oeyeblikket og ikke minst til aa lytte. Jeg virkelig elsker at folk har tid til aa lytte. Jeg elsker at folk ikke skal briljere med flotte loesninger eller ideer -de bare lytter. Jeg elsker at folk har tid til aa hilse, smile og le.

Jeg elsker at folk lar ting vaere i fred. Ting faar lov til aa vaere som det er. Ingen som skal gripe inn, redde, fikse eller leke hverdagshelter. Det er som om folk her nede har skjoent et eller annet hva anngaar kontroll -det er ingen vits i aa kave etter aa kontrollere noe du aldri har hatt kontrollen over og heller aldri kommer til aa faa kontroll over. Da jeg innsaa dette var det som om 12 tonn med annstrengelser slapp taket. Vestlig slitsom og med mine oeyne i dag, nytteloes annstrengelse. Jeg elsker at menneskene her nede hjalp meg med aa slippe taket.

Jeg elsker at menneskene her nede staar sammen. I glede og i sorg. Jeg elsker fellesskapet. Jeg elsker at folk kan graate over andres sorg og le over andres glede. Jeg elsker at folk er rettferdige og deretter staar sammen og balanserer fellesskapet. Jeg elsker at folk spoer etter deg og faktisk bryr seg om hvordan du har det. Jeg elsker at folk kommer hjem til deg naar du er syk. Jeg elsker at jeg ble kastet ut i dette fellesskapet og ble tvunget til aa aapne meg opp og la folk bry seg. Jeg elsker at folk synes det er uakseptabelt og ikke takke ja til hjelp. Jeg elsker at folk toer aa be om hjelp. Jeg elsker at folk er stolte og sterke. Jeg elsker at folk er saa stolte aa sterke at de kan vise svakhetene sine.

Jeg elsker at de eldre i samfunnet blir ansett som de kloke i kraft av at de har levd lenger og har mer livserfaring. Jeg elsker at det hittil ikke har slaatt feil. Jeg elsker at de eldre her nede er spreke. Jeg elsker at de eldre parene her nede fungerer som besteforeldre for hele samfunnet. Jeg elsker at samfunnet elsker de eldre.

Jeg elsker at barna her nede er smilende, nysgjerrige og aapne. Jeg elsker at de ler saa mye. Jeg elsker at de elsker og leke. Jeg elsker at de ikke trenger leker for aa leke, men kun noen pinner og stener. Jeg elsker at de elsker livet.

Jeg elsker at det alltid er musikk her nede. Jeg elsker at musikken er pulsen til denne byen. Jeg elsker at alle danser, synger og spiller trommer i hvert eneste lille hus. Jeg elsker at forbipasserende kaster seg inn i sangen, dansen og rytmene. Jeg elsker at menneskene drar meg inn i sangen, dansen og rytmene.

Jeg elsker at folk er fredelige. Jeg elsker at folk er stolte av at de er fredelige. Jeg elsker at folk lever enkle liv. Jeg elsker aa se at folk elsker det enkle liv.

Jeg elsker temperaturen her. Jeg elsker kontrastene mellom gamle hestekjerrer dyttet av svette slitne menn og store SUVer med forflottede menn. Jeg elsker at de sammen ler. Jeg elsker kontrastene mellom humpete sandveier og ny asfalt. Jeg elsker at folk er stolte over asfalten sin. Jeg elsker at det kun er markeder og smaa butikker. Jeg elsker lukten av appelsin og brent gress blandet med varm gummi, bensin, mango, soetpoteter som blir grillet lang sveien, eimen av sukkerroer eller heller vissheten om at de er der, grillet kylling fra gatekjoekken og ku. Jeg elsker at markedet er en moeteplass. Jeg elsker at folk er stolte av aa gaa til markedet sitt. 

Jeg elsker at folk er kreative og at faa ting gaar til spille. Jeg elsker at de kan repparere hva som helst med hva som helst. Jeg elsker at de bruker hva som helst til hva som helst. Jeg elsker at det er ingenting som heter soeppel. Jeg elsker denne positive gjenbruks-tankegangen.

Jeg elsker humoren her. Jeg elsker at folk ler av livts finurlige finter. Jeg elsker at folk faar deg til aa le naar du er gretten. Jeg elsker at folk har laert meg til aa le med hjertet. Jeg elsker at unge og gamle ler saa de rister og kanskje faller paa bakken. Jeg elsker at folk mener at en god latter forlenger livet.

Jeg elsker at familien staar sterkt. Jeg elsker at alle er en del av den utvidede famlien. Jeg elsker at folk er aapne. Jeg elsker at folk er varme. Jeg elsker at alle du moeter paa gaten er din soester, bror, mor, far, bestemor eller bestefar. Jeg elsker at folk understreker dette saa jeg ikke skal ha for mye hjemmelengsel. Jeg elsker at folk understreker dette for hverandre, for at alle skal vite at de har noen. Jeg elsker at ingen er alene.

Derfor elsker jeg dette stedet, farmor.

Og jeg elsker deg, farmor. Du er den eneste vi har av det slaget.